“Hei jeg blir mobbet – orker ikke mer” Dette er ofte første setningen i en chat-samtale. Barn og unge går rett på sak, de ønsker å få ut det de tenker på og går ikke rundt grøten. Terskelen for å åpne seg raskt blir lavere når det er en anonym chat. Det er rått og brutalt, dyp fortvilelse og håpløshet som er så stor at tanken om selvmord er den utveien de ser. 

Kronikk av Benedicte F. Jonassen og Eivind Aurebekk (Fagansvarlige ved Blå Kors Chat-senter)

For oss på Blå Kors Chat-senter er ikke dette nytt. Fortvilte barn og unge deler sine historier på SnakkOmMobbing.no og SnakkOmPsyken.no daglig. De forteller om en hverdag preget av pågående mobbing eller mobbing som startet tidlig i barneskolen som de aldri fikk den hjelpen de trengte for å komme seg bort fra. Slik beskriver en ungdom det:

«Alt er bare så vanskelig. Har blitt mobbet hele ungdomsskolen og møter fortsatt mobberen daglig. Syns det er verst nå i ettertid. Det har bare blitt verre og verre. Selvbilde, humør, ting jeg pleide å like og griner ganske ofte.» 

70% av henvendelsene fra barn og ungdom på SnakkOmMobbing.no handler om mobbing i skolen. Men overraskende nok, ser vi på Blå Kors Chat-senters tall fra 2018 og 2019, at det er en stor generell økning i barn og unge som forteller om mobbing hjemme. Fra 4% til 12%. Her går vår alarm! 

«Vi er en familie hvor alle driver på med sport og vi kan erte hverandre. De kan kommentere at jeg er feig, svak og hvis du spiser som du gjør nå så blir du feit snart selv om at jeg ble mobbet fordi jeg var tynn på ungdomsskolen».

De sårende kommentarene fra foreldre og søsken hjemme, er ofte vondere og har en større kraft som gjør at den blir sittende. I perioden fra 12.mars opplevde vi en stor økning i barn og unge som forteller om mobbing hjemme. Det er ikke unaturlig at det blir flere gnisninger hjemme når hele familien må være samlet 24/7, slik koronatiltakene førte til. Bekymringer rundt epidemien og dårlig stemning hjemme blir forsterkende på allerede dysfunksjonell kommunikasjon. Barn og unge opplever kritikk og kommentarer på utseende eller valg de gjør som sårende. Dette kommer både fra foreldre og søsken. Mange vil nok ikke tenke på dette som mobbing, men heller kalle det familiekonflikter eller søskenkrangel. 

Søskenkrangel er utfordrende å stå i for mange foreldre. Hvordan møte og forstå barnas behov for støtte og beskyttelse uten å avvise den andre? Mange av barna vi snakker med opplever at dette blir bagatellisert, og at det er bare noe en skal “tåle”. I samtalene vi har med barn og unge kommer det tydelig frem at hjemmekontor og hjemmeskole er en dårlig kombinasjon. Krangling forekommer i de flest hjem i pressede situasjoner, men mobbingen og ironien blir mer spisset i de hjemmene som dette allerede er et etablert mønster.

At mobbing er svært ødeleggende for den som opplever det er ikke noe nytt, og vi har mye kunnskap om dette fra forskning på mobbing og psykisk helse. En fjerdedel av barna vi snakker med beskriver mangel på eller en dårlig selvfølelse som en konsekvens. Egenverdien er utydelig for dem, de stoler ikke på at de er verdt noe. Det er i relasjon med andre vi blir bekreftet og anerkjent for den vi er. Gjennom en god tilknytning til nære omsorgspersoner legges grunnlaget for denne egenverdien som er så viktig for å bygge en solid grunnmur i barn som skal vare hele livet.  Men som med alt annet må den holdes ved like og pleies – og da kreves det at en har fokuset på riktig sted. 

Om ikke beskyttelsen for en krenket selvfølelse fungerer hjemme – hvor skal en da få beskyttelse? Hvordan oppleves det å ikke høre til hjemme? En av opplevelsene som går igjen når det fortelles om mobbing er følelsen av at en blir holdt utenfor. Når mobbing skjer på skole eller fritid har barn og unge en mulighet til å finne en annen arena for å komme bort fra mobbingen. Men slik er det ikke når det skjer hjemme. Du er en del av familien, men ikke en av flokken… Når de som skal støpe grunnmuren, og bygge opp selvfølelsen er de som mobber, hva gjør det med tryggheten om at min egenverdi er nok? Det er et ujevnt maktforhold når vi snakker om mobbing og når mobbing skjer fra voksne, der maktforholdet allerede er ujevnt, forsterkes det. Er voksne klar over dette? Vi tror gjerne at ironi og sarkasme kan gjemmes i humor, men det skaper ikke trygghet hos barn og unge som ikke har utviklet en forståelse for denne humoren og ikke har fått etablert en solid grunnmur.

Den voksnes sensitivitet og emosjonelle tilgjengelighet er avgjørende for den informasjon en tar inn for å forstå barnets situasjon og behov. Med få ord så handler dette om å SE barn og unge. Vi vet at en god selvfølelse er beskyttende mot psykiske belastninger. En god selvfølelse hjelper oss til å ta valg som er gode for oss – som beskytter oss – fordi vi kjenner at vi har en verdi. Det er viktig å ha med seg i “sekken”.

Barn og unge er tydelige i sin tilbakemelding på hva de trenger fra voksne og det gjør sterkt inntrykk på oss å få disse såre tilbakemeldingene om at en anonym chat var det som gav de det de trengte nå. En ungdom sier det slik etter en chat med oss:

«Mye bedre enn de jeg har hatt erfaring av å snakke direkte med. Jeg har gjort det (snakket med andre), men det er liksom ingen som vil høre ordentlig etter, eller forstå.»

De unge savner noen som tar seg tid til å høre og forstå det de står i. I denne perioden har vi hatt en markant økning i samtaletiden, samtalene er tyngre og mørkere, de unge trenger tid til å sette ord på det som de kjenner på.

Mange forteller om mobbing som har pågått over lengre tid. Dette skaper en dyp fortvilelse av å være alene, de blir usikre på seg selv, har mørke tanker og en opplevelse av at de ikke betyr noe. Vi chatter ofte om det å søke hjelp, erfaringer de har hatt, og mange opplever det som svært skummelt å snakke om mobbingen. For mange er det vanskelig å få støtte fra foreldrene når de opplever mobbing fra søsken eller en av foreldrene. Det blir bortforklart til at det er den enkelte som misforstår – var nok ikke slik det var ment. “Ikke vær så sart” – hører de fra omsorgspersonene sine.

Vi vet at mobbing ødelegger selvfølelsen og at for noen blir det så alvorlig at livet blir for tungt å leve. Vi har ikke fasiten, men vi er nødt til å ta barn og unge på alvor. Når et barn eller ungdom ikke ønsker å leve mer på grunn av mobbing, har voksne sviktet. Vi må hjelpe dem med å bygge opp deres selvfølelse – slik at de blir mer robuste i møte med livets normalsvingninger. Å oppleve motgang, krangling og konflikter er naturlige utfordringer i livet, men ingen skal tåle å oppleve mobbing. Vi må vise at vi står i det, tåler det og er klare for å brette opp armene for å rette opp de “skakk-kjørte” sosiale relasjonene også når de skjer i de nære relasjonene og på hjemmebane. Det som skjer innenfor husets “fire vegger” er ofte lettere å skjule og skaper dermed et tabu. Mobbing er ikke en privatsak, uansett om det skjer på offentligarena eller hjemme.

Tør vi tro at barn opplever at de blir mobbet hjemme? Kan det til og med skje i mitt eget hjem? Det skjer, og barn forteller om det. Men hva gjør vi? Første steg handler om at vi som omsorgspersoner forstår hvor viktige vi er for barns selvfølelse, og er bevisste på hvordan kommunikasjonen hjemme er grunnleggende for utviklingen av barnets egenverdi. Det er her vår viktigste investering ligger!

Vi må være bevisst vår rolle som ansvarlige voksne og ta mobbing på alvor.