På SnakkOmPsyken.no ser vi dessverre samme økningen som de andre hjelpetilbudene til barn og unge, der er en økning i henvendelser om spiseforstyrrelser i 2021. Se hva Fagansvarlig Benedicte Frøystad Jonassen skriver om kompleksiteten her:
Maten – kontrollen- følelsene
I tematikken vi har hatt på SnakkOmPsyken.noi 2021 ser vi at antall henvendelser der spiseforstyrrelser er en del av samtalen har økt fra 29 % til 48 %. Dette kommer ikke som en overraskelse.
Barn og unge har meldt det inn, Bup’ene over hele landet har merket en ekstrem økning og bekymrede foreldre står fortvilte frem i mediene i håp om hjelp til sine og andres barn. Fagmiljøene er samde om at spiseforstyrrelser er en av de mest komplekse og utfordrende lidelsene i moderne psykiatri. Som Peter Fonagy sier i forordet i boken Sult (2020) «Noe av problemet skyldes at spiseforstyrrelser oppstår i møtene mellom kultur, samfunn og tilknytningsrelasjoner samt biologiske og genetiske faktorer.»
Hjelpeapparatet synes det er vanskelig å gi hjelp – og barn og unge opplever det vanskelig å motta hjelp. Kompleksiteten ser vi tydelig i hvordan de unge selv beskrive sin situasjon. En ung jente sa det slik: «Men det er så skummelt å be om hjelp. Jeg orker ikke å bli tvunget til å spise. Det klarer jeg ikke.»
Jente 15 åpner samtalen med oss slik: «sliter med angst og med mat 🙁 »
Situasjonene som de unge står i og hvordan de beskriver den – med enorm innsikt og sårbarhet treffer oss med stor kraft. Historiene vi får handler om hvordan de unge lytter til spiseforstyrrelsen sin og at det gjør at de føler seg dårligere etterpå. De ser hva spiseforstyrrelsen gjør med dem, men de klarer ikke å gjøre noe med det. Selv nedsnakk ved å fortelle seg selv hvor tykk en blir av å spise, hvor mislykket en er om en spiser, og om noe går galt så er det fordi en ikke spiste. Konklusjonen blir: «Ender opp med å bare føle meg helt verdiløs og overkjørt av tankene mine.»
For oss på chat kan det kjennes vanskelig ut å vite om vi «feeder» spiseforstyrrelsen eller om vi klarer å bekrefte, validere og anerkjenne personen vi møter. Mange vil at vi skal uttale oss om og støtte de i at «alle andre tar feil». Her må vi være varsomme, og møte den rigiditeten som kan ligge i spiseforstyrrelser med nysgjerrighet som «Si mer om det». Målet for oss i alle samtaler er at barn og unge skal føle seg sett og møtt der de er og vår posisjon blir å være en tilrettelegger for deres samtale med seg selv. Kanskje vi gjennom det kan få de til å bli mer nysgjerrige på seg selv – utfordre rigiditeten litt? Kan nysgjerrigheten bidra til å svekke den sterke posisjonen som spiseforstyrrelsen får i den unges liv? Dette er et komplekst felt, men kanskje tryggheten i å snakke med noen helt anonymt kan styrke mentaliseringskapasiteten og dermed åpne for at den unge finner sin egen styrke. Chat gir oss en mulighet, og vi må bruke den!
Vi er enige med fagmiljøene – kompleksiteten er stor, og vi sitter kun med informasjonen som de unge gir oss. Den viser oss det de sitter med her og nå – og vi kan ikke sette det inn i en kontekst eller argumentere. Vi kan lytte – og vi kan hjelpe med å rope ut: Hjelp oss nå!