Null-visjon om selvmord – gir det mening?
Vi har fått en ny null-visjon i Norge. På samme vis som vi har en visjon om null trafikkdrepte har vi fått en null-visjon om dødsfall ved selvmord. Pågangen på chat-tjenesten Blå Kors SnakkOmPsyken.no viser en dramatisk økning blant ungdom i antall samtaler som omhandler selvmordstanker og selvmordsplaner. I 2022 har det har økt fra 14 % i 2021 til 21 % så langt i år. Dette er en tendens som både RVTS Sør, Kirkens SOS og mange andre organisasjoner er bekymret over.
Dette handler om oss alle. En ung gutt beskriver sin kamp slik: «Er så sliten av livet. Og orker ikke mer… vil bare at livet skal ta slutt. Hver dag føles ut som en kamp. Og jeg er utslitt av å eksistere.»
Null-visjonen om selvmord har vakt både anerkjennelse og debatt. En oppfordring til økt innsats, men også debatt om trafikkens virkemidler kan overføres til noe så komplekst som en befolknings sammensatte behov for selvmordsforebyggende tiltak. Det handler ikke om veideler, kollisjonsputer og kjøreopplæring. Det handler om 5 millioner menneskers ulike behov og veier til et liv det gir mening å leve. En ungdom sier det slik på chat: «Jeg skulle ønske noen bare så meg, og ikke ble redd når jeg fortalte om selvmordstankene mine. Jeg vil jo egentlig leve – men jeg vet ikke om jeg orker det.»
Er vi på sporet?
I juli ble selvmordstallene for 2021 lagt fram. 658 mennesker tok sitt liv dette året, 482 menn og 176 kvinner. I Agder var det 45 mennesker som tok sitt liv. Tallene er høyere enn året før og statistikken over år viser ingen nedgang i antall selvmord på tross av handlingsplaner og forebyggende tiltak.
Selvmord berører og gjelder de fleste av oss. Det rammer begge kjønn og alle aldersgrupper, bortsett fra de yngste. Det rammer alle samfunnslag, religioner og etnisitet. Ca 250.000 av oss vil ifølge befolkningsundersøkelser ha selvmordstanker i løpet av et år. Selvmord berører og gjelder de fleste av oss.
Vil ikke dø, men klarer ikke livet – ambivalens gir håp!
Det kan finnes mange årsaker til at mennesker tar sitt eget liv. Forskere har likevel funnet noen viktige fellestrekk: Uutholdelig psykisk smerte er en viktig faktor. Videre handlet selvmordet ikke nødvendigvis om å ville dø, men om å komme bort fra et liv som var blitt uutholdelig. Heldigvis ser vi også at ambivalens og usikkerhet preget avgjørelsen helt til det siste – en oppfordring til å bry seg, du kan gjøre en forskjell!
Ungdommer som tar kontakt på chat kan fortelle sårt og ærlig om de tankene de bærer på – tankene om mulighetene for å avslutte livet sitt. Vi ser tydelig ambivalensen og den uutholdelige psykiske smerten som de ikke vet hvordan de skal håndtere. En jente på 14 år beskriver det slik: «Jeg vil ikke at de skal tro jeg vil dø, fordi det er det siste jeg vil, men samtidig det første som kommer til tankene hver morgen. Stoler ikke på noen.»
Ensomheten som ligger i beskrivelsen hos de vi møter med selvmordstanker gir oss en tydelig beskjed om at de trenger andre, at vi som medmennesker må koble oss på. Når unge mennesker har gitt opp – ikke ser meningen. Da har de stått for lenge alene uten å bli sett og forstått. «Livet er for tungt, vondt, håpløst, meningsløst, forferdelig, grusomt og slitsomt. Jeg ønsker ikke å leve lengre. Og dette livet var aldri ment for meg.» (gutt 17)
Gå nærmere – selvmordsforebygging er et samfunnsansvar!
Dette bør være et signal til oss alle. De aller fleste ønsker egentlig noe annet enn å dø av selvmord. Den beste selvmordsforebyggingen handler om at vi går nærmere hverandre som mennesker.
«Å bare kunne snakke – uten å kjenne på fordommer. Litt sånn hjerte til hjerte. Men når det er snakk om selvmord så blir alle fort så redde for å si feil – det blir tanken som styrer og ikke følelsene. Om det gir mening?»
Etterlatt søster
Vi trenger naboer, venner, trenere, og andre som bryr seg. Vi trenger lærere og skoler som bryr seg. Vi trenger et hjelpeapparat som tør å gå litt lengre, med ansatte som bruker engasjement og gode menneskemøter som virkemidler. Vi trenge nye arenaer og plattformer for å møte hverandre. Vi trenger rause ledere som gir tillit, og prioriterer de gode samtalene. Vi trenger statsforvaltere og helsetilsyn som ser forbi dokumentasjon og rapporter og som også etterspør det som ikke ble skrevet ned. Vi trenger raushet!
Antakelig er null-visjonen uoppnåelig. Å gå nærmere handler ikke alltid om å lykkes, men ved å involvere oss kan vi alle være kollisjonsputer og midt-delere på veien mot et tryggere samfunn med færre selvmord.
Håper du vil bli med oss i veien mot å nå nullvisjonen. Å delta i markering verdensdagen for selvmordsforebygging kan være en god start på veien sammen!
Skrevet av:
Øyvind Dåsvatn, spesialrådgiver RVTS Sør
Benedicte Frøystad Jonassen, fagansvarlig Blå Kors SnakkOmPsyken.no