På Blå Kors SnakkOmPsyken.no møter vi barn og ungdom som står i vanskelige livssituasjoner. De ser ikke meningen med noe og ingen vei ut av det mørke. De har selv en opplevelse av at de stadig ber om hjelp gjennom oppførsel, stemmeleie og ord. Men hjelpen kommer ikke, eller treffer ikke behovet de har. Det overrasker meg stadig at gapet mellom hva vi som voksne opplever vi gir av hjelp og støtte, og hva ungdommer opplever de får – er så enormt stort. Og her er det vi voksne som har ansvaret. Ja, det er alltid vi voksne som har ansvaret.
Ungdommene er lei av å ikke bli forstått, sliten av å forklare seg, forsvare seg og utlevere seg. Som voksen, som hjelper, vil vi alltid lytte med den erfaringen vi selv har. Og mange av oss har ikke opplevd en brøkdel av det mange av de unge allerede har erfart. Anaïs Nin kjente sitat “We don’t see things as they are, we see them as we are.” er nok en påminnelse vi må sette på «repeat».
Vi har en økning i samtaler der unge ønsker å snakke om pågående behandling, fra 62% i 2021 til 71% i 2022. Vi ser også en økning i samtaler der de unge forteller at de har fortalt om det vonde tidligere, her er en økning fra 51% i 2021 til 60% i 2022. Voksne rundt de unge vet at de strever, allikevel blir behovet for akutt hjelp ofte nødvendig. Vi som anonymt lavterskeltilbud blir broen inn til akuttilbudet, samtidig som den unge er i kontakt med voksne rundt seg.
Det hender at vi på vegne av ungdom må kontakte annen hjelp, og det er ulikt hvordan vi blir møtt. Flere av ungdommene vi snakker med ønsker at vi skal ta kontakt fordi de ikke orker en ny avvisning. De er redde for seg selv og hva de kan gjøre mot seg selv, de er redde truslene rundt de og de har ikke krefter nok til å ta kontakt når de har få eller ingen erfaringer med å bli tatt på alvor. 38% beskriver at det ikke hjalp å snakke med noen voksne om det vonde. I Blå Kors heier vi på egenkraften som ligger i oss alle. Mestring og mening er sentrale verdier i alt vi gjør. Derfor sjekker vi ofte ut om de kan ta kontakt selv. Beskrivelsene av avvisninger, opplevelse av krenkelser når de spør om hjelp kommer da i tydelig tekst til oss.
Vår meldeplikt blir utløst når barn og ungdom forteller oss at de er selvmordsnære og de oppgir sine personopplysninger til oss. Ofte når vi da kontakter akutt-tjenestene, blir vi møtt med at ungdommen selv må kunne ta kontakt med akuttinstansen. Da brister hjertet mitt. Ungdommene ber ofte bare om at AMK eller akuttambulerende team skal ta kontakt med dem. Men ansvaret skyves over til ungdommen, den selvmordsnære. Psykisk helse er det temaet vi snakker mest om på chat, og den økte fra 54% i 2021 til 68% i 2022. Av de som snakker om selvmord ser vi en økning ved at flere snakker om selvmordsplaner. Av de samtalene som har hatt det som tema har vi en økning fra 26% i 2020, 30% i 2021 og 38% i 2022. Vi er takknemlige for å være en plattform der de unge kan få snakke om dette, vi håper at tallet viser at tabuet rundt det svekkes og at de unge våger å sette ord på det. Samtidig kan vi ikke unngå å bli bekymret for denne utviklingen. Her står det om liv, og vi kan ikke være naive.
Blir gapet mellom ungdommen, lavterskeltilbudene og akutttjenesten for stor? Hvem tar ansvaret?
Loven er tydelig på at ansvaret og plikten ligger hos oss alle, men det er noen tjenester som kan hjelpe og har et helt tydelig livreddende og beskyttende mandat i sin jobb. Gapet bør tettes, for akutt-tjenestene kan ikke ta hele ansvaret alene. De blir stående med ansvaret fordi ungdommene ikke ser at det er andre der. Stemmer det? Er det virkelig ingen omsorgs- og fagpersoner mellom en anonym lavterskelchat og akutt-tjenesten? Jeg tror at det finnes mange, mange kloke og gode fagfolk! Men jeg er usikker på om systemet er der.
Når en er på vei ut av en t-bane i inn- og utland og hører «Please mind the gap», så er det en opp-fordring til å passe på hvor vi setter foten, hvor vi kan trå trygt.
Gapet mellom tog og perrong har en funksjon. Det har ikke gapet mellom ungdommer og hjelpeapparatet. Der er det mangelfull veiledning på hvor en kan sette sin fot trygt.
Her kan vi bidra, alle vi som er i kontakt med barn og unge. Vi må snakke med ungdommene og høre hva de trenger, og vi må snakke med hverandre og kartlegge hvem som kan bidra best i de ulike situasjonene. Jeg har troen på at gapet kan tettes!