Når jeg ser ut av vinduet fra kontorplassen min på jobb ser jeg det flotteste treet jeg vet om. Stort, solid og det eldes virkelig med stil. Bak treet flyter vannet i elven med ro ut i det store havet. Inne sitter jeg og blir opptatt av «sladrespeilet» midt i siktet. Et sladrespeil kan beskrives som et «konvekst speil som er anbrakt på et uoversiktlig sted» (jmf. NAOB, Det norske akademis ordbok). Hensikten med sladrespeilet er å skape oversikt. I trafikken handler det om å gjøre veien trygg for de som ferdes der. For vi tenker ofte slik, at har vi oversikten – så har vi kontrollen og det skaper trygghet. Og jeg er ikke uenig.

Det nærmer seg dagen som er blitt kalt «Verdensdagen for psykisk helse», 10.oktober. En dag som har blitt satt av til å ha fokus på hvordan vi har det – egentlig. Tema for 2020 er «Spør mer». Digger det!

Vi er opptatt av å se hverandre, anerkjenne og støtte hverandre. Flotte, gode verdier som er på full fart inn i samfunnet – og det er virkelig bra! Men så kommer temaet «Spør mer». Og jeg undrer meg litt videre. For hvordan hadde vi egentlig tenkt å anerkjenne og støtte – om vi ikke først hadde spurt?

På chatten SnakkOmPsyken.no møter vi mange barn og unge som mangler trygge voksne å snakke med. De har ikke trening i eller erfaring på hvordan de snakker om hvordan de har det – egentlig. Det er faktisk mange voksne som synes det er vanskelig å spørre. Det finnes voksne som er redd for å gjøre det verre ved å spørre. Det finnes voksne som ikke vet om det orker å ta imot det de får om de får svar på spørsmålet.

Sladrespeilet forteller uten at vi spør? Tja, vi kartlegger ved å se i det – og alle som har jobbet med psykisk helse vet at kartlegging er mye spørsmål. Men så var det om vi stiller de riktige spørsmålene. Det blir ofte fremstilt som utrolig slitsomt, gjerne med en humoristisk vri, å få det spørsmålet om «hvordan vi egentlig har det». Men så er jo humor også den beste forsvarsmekanismen vi har. Kan sladrespeilet fortelle oss om hvordan vi egentlig har det? Kan det konvekse speilet gjøre at vi stiller flere spørsmål – nye spørsmål? Kan det gi oss en oversikt over hvordan vi har det?

Følelseslandskapet kan ofte oppleves som et veldig uoversiktlig sted. Kanskje vi skal lete etter det konvekse sladrespeilet når alt føles uoverkommelig og utryggheten kommer snikende?

Sladring er jo ikke plassert i en kategori med positivt fortegn. Barn og unge har panikk for å bli stemplet som «snitcher». De tåler mye – for det er verre å sladre. Ordene våre gir uttrykk for noe, kroppen vår noe annet. Kroppen gir oss signal, sladrer, når vi ikke har det bra inn i oss. Så når barn og unge har vondt i magen og er kvalm, når de selvskader og når de ikke kommer ut av rommet – hva spør vi om da? Kroppen husker lenge – og har stor lagringskapasitet… Vi må huske å spørre! Hva forteller kroppen oss nå – om hvordan vi egentlig har det?

Å spørre er kanskje en kunst – det å stille de åpne spørsmålene. Spørsmål som skaper undring og åpner opp – spørsmål uten press om «riktig» svar – spørsmål som inkluderer hele mennesket og ikke bare tenkehjernen. Og så er det noe med måten vi spør på som viser at vi lyttet – og da blir spørsmålene vi stiller anerkjennende!